Søk i denne bloggen

lørdag 31. juli 2021

Elektriske biler og grønt skifte 2035 er ingen rett frem landevei










Vi vil fortsatt ha mange bensin- og dieselbiler i 2035 selv om det ikke blir solgt slike i Norge etter 2025 fordi vi skal realisere det grønne skiftet. Elektriske biler krever batterier. Batteriproduksjonen er ikke grønn i dag og vi møter også etiske utfordringer i gruvene der batterimineralene utvinnes.
 

Fortsatt mange bensin- og dieselbiler i 2035. EU vil ha slutt på salget av bensin- og dieselbiler i 2035. Dette er del av EUs plan for å kutte CO2-utslippene med 55% innen år 2030. Stortinget her hos oss har vedtatt slutt på omsetningen av nye slike biler allerede i 2025. FrP har varslet omkamp på vedtaket. Klima- og miljøministeren sier at regjeringen ikke har tenkt å forby bensin- og dieselbiler fra 2025, men at man har som mål at alle biler solgt fra 2025 skal være null-utslippsbiler. Det er fortsatt debatt om hva dette vedtaket innebærer og hvordan det vil bli gjennomført. Det selges og kjøpes jo fortsatt nye bensin- og dieselbiler. Gjennomsnittsalderen på den norske bilparken er over 10 år. Det innebærer at mange biler som triller rundt på norske veier er 20 år eller mer. I 2020 ble det solgt nesten 520.000 bruktbiler i Norge. Mest solgte merker var Volkswagen, Toyota, BMW og Volvo. I 2020 ble det til sammenligning solgt vel 140.000 nye biler, 54,3 % av disse var elbiler. Mange bilprodusenter har varslet planer om at 2025 er siste år de vil produsere bensin- og dieseldrevne biler. Vi er altså på veg mot stadig flere elbiler på veiene, men bensin og dieselbiler vil fortsatt trille rundt på norske veier i 2025 og også i 2035. Men det kan bli dyrt å trille rundt i slike biler.

Flere elektriske biler krever flere batterier. Nytt industrieventyr på gang? Når alle biler som produseres og selges skal ha batterier fra 2025 og senere 2035 må det produseres langt flere batterier til disse enn det antall som produseres i dag. Også andre deler av den grønne omstillingen vil kreve batterier. Sol- og vindenergi leverer ikke strøm til nettet 24 timer i døgnet. Og det vil være behov for betydelig batterikapasitet for å kompensere for dette. Også bolighus og bygninger med solceller på takene vil kreve batterier. Det er derfor det nå snakkes om at batteriproduksjon kan bli et nytt norsk energieventyr. At havna i Arendal må utvides for å dekke behovet til den nye fabrikken til Morrows Batteries som samtidig vil gi arbeid til 2500. Også i Narvik og Mo i Rana planlegges det storstilt batteriproduksjon. Moskog Næringspark utenfor Førde har ambisjoner om batteriproduksjon. Alle steder er tilgangen på ren og «billig» norsk vannkraft en drivkraft. Strømforbruket til den type fabrikker som er under planlegging vil være tilsvarende og kanskje større enn forbruket i en by som Drammen. Strømprisene til husholdninger vil klart gå opp om alle prosjektene realiseres. Også i Sverige satser man på batteri-produksjon og da med større statlige bidrag enn man hittil har fått på bordet i Norge. Her blir det konkurranse.

Grønt skifte og ikke-grønn batteriproduksjon? Dagens batterier er lithium-ion-ladbare-batterier som også brukes i laptops og mobiltelefoner. Markedet for slike batterier er forventet å vokse fra USD 30 milliarder til USD 100 milliarder i 2025. Etterspørselen etter lithium og kobolt som er hovedingredienser i slike batterier vil øke tilsvarende. Utvinning av disse mineralene krever store mengder energi. Og også vann i store mengder, avhengig av hvilken teknologi som benyttes for å fremstille lithium av den kvalitet som kreves.  En tre-del av verdens lithium finnes i Argentina i saltsletter med begrensede vannkilder. I Australia og Kina foredles lithium til batterikvalitet ved oppvarming til svært høye temperaturer. Dette krever tilførsel av store mengder energi. Kobolt som altså er en annen viktig ingrediens i disse batteriene hentes i dag ut fra gruver først og fremst i Den demokratiske republikken Kongo der de største forekomstene finnes i det som kalle Kobberbeltet. Kobbermalmen inneholder koboltholdige materialer. Malmen vaskes i lokale vannforekomster for å sortere ut koboltrike malmklumper som i hovedsak ender i Kina for videreforedling til batterikvalitet. 

Batterienes livshistorie videre er så langt heller ikke grønn. I dag dumpes store mengder batterier av alle slag i fyllinger verden rundt fordi gjenvinning er krevende. Lithium-ion-batterier i biler representerer en særlig utfordring siden disse er bygget inn i de enhetene de leverer strøm til på en måte som gjør det ekstra vanskelig å resirkulere dem. De landene som er fremst på å resirkulere materialer fra slike batterier er Kina og Sør-Korea. Men å frakte all verdens bilbatterier til disse landene vil gi betydelige CO2-utslipp fra transport til og fra de andre landene der batterier og biler blir produsert. Her ligger det store fremtidige og spennende utfordringer for designere og eksperter på sirkulærøkonomi, ikke bare i bilbransjen.

Batteriproduksjon og etiske utfordringer. Den demokratiske republikken Kongo er ikke et land med arbeidsmiljølovgivning og fagforeninger slik vi kjenner det fra vårt land. Gruveindustrien der er ikke noe unntak. Amnesty hevder at barn i syvårsalder jobber i gruver som graves ut for hånd. Små mennesker har fysiske fortrinn for slikt arbeid og ble derfor også en sentral del av arbeidsstyrken i f.eks. engelske gruver på første halvdel av 1800-tallet. Allerede i 1919 erklærte imidlertid ILO forbud mot at barn under 14 år skulle utføre arbeid i industrien. Men i Kongo er vi ikke der enda. Noen har foreslått at vi kanskje bør gjenåpne gruvene ved Blaafarveværket som ble nedlagt i 1898 og som har vært gruvemuseum siden 1968. I gruvene her utvant man i sin tid kobolt. Norsk lovgivning vil sikre arbeidsvilkårene for de som arbeider i gruvene.  Enda nærmere og mer realistisk er det kanskje at Nussir ASA starter opp sin gruvedrift vedRepparfjorden i Finnmark der det er avdekket rike kobber-forekomster, som også er viktig for elektronikkindustrien. Men er det også motstandere av gruvedrift som mener vi heller trenger levende fjorder og urørt natur

Denne posten er inspirert av en artikkel i Nature fra 1. juli i år. Andre poster på denne bloggen som tar opp beslektede temaer er "grøntskifteparadokset som skapes når el-biler erstattes av SUVer" og "
Det grønne skiftet er ikke bare grønt
".


torsdag 15. juli 2021

Rett person på rett sted til rett tid i møte med det grønne skiftet?










Rett person på rett sted til rett tid var Rosabeth Moss Kanters hovedgrep i møte med endring i boken hun utga i 1983. Står rådene fra den gang seg i møtet med det grønne skiftet?

Rett person på rett sted til rett tid. Rosabeth Moss Kanter ble født i 1943 i Cleveland i Ohio i USA. Hun har i dag bak seg en lang karriere som foreleser ved Yale og Harvard, management-konsulent og forfatter. Hun skrev i 1983 boken The Change Masters, ble nærmest genierklært, og sammenlignet med Tom Peters og Peter Drucker. Kanter definerte her forandringsmestere som rette person på rett sted til rett tid. Rette person var de som hadde ideer som gikk utenpå etablert praksis i virksomheten og som samtidig hadde ideer de kunne presentere som visjoner. Rett sted for disse å være, var miljøer som samarbeidet godt, støttet innovasjon og oppmuntret til å danne samarbeidskonstellasjoner og teams som kunne støtte opp om og implementere visjonene. Rett tid var de tidsrom i en organisasjons livsløp da det var mulig å rekonstruere virkeligheten med grunnlag i akkumulerte innovasjoner og skape en fremtid med bedre produktivitet og medfølgende suksess. Det var viktig, mente hun, at ledere var i forkant av forandringene og ikke et offer for disse.

Studier av 115 betydelige innovasjoner i amerikanske selskaper lå til grunn for boken. Kanter serverte følgende oppskrift for ledere som ville initiere innovasjon og forandring. Virksomhetene måtte få på plass systemer, praksiser, kultur og belønning som oppfordret til initiativ, problemløsning og til oppmerksomhet rettet mot å oppdage og gjøre seg nytte av nye muligheter. Studiene hennes hadde dessuten avdekket at de selskapene som mestret forandring best hadde bygd opp virksomhet med små arbeidende teams som var selvstyrte og autonome innenfor sine arbeidsområder og funksjonelt komplette i forhold til oppgaver og utfordringer. Stolthets- eller begeistringskultur var det siste særtrekk hun hadde avdekket hos forandringsmestrene. Slik kultur sto i motsetning til det hun kalte middelmådighetskultur og/eller mindreverdighetskultur.

Forandring som trussel eller mulighet. Moss Kanter mente at forandring alltid er en trussel når det er noe som man blir påtvunget som for eksempel det grønne skiftet nå blir. Men at det er en mulighet når man har funnet på den selv og/eller har initiativet. Hun serverte oppskrifter på hvordan man kunne snuble i endringsprosesser. Men samtidig også oppskriften for hvordan man kunne lykkes med innovasjon og forandring. Ved å vær åpen for medvirkning i planlegging av forandringen. Å være åpne for valgmuligheter innenfor rammene av det man vil oppnå. Å lage en klar fremstilling av forandringen, en visjon med detaljert fremstilling av hva man vil komme frem til. Dele informasjon om planene for forandring så langt som overhodet mulig. Planlegge en lett forståelig etappeinndeling. La de involverte ta små, enkle etapper først. Unngå overraskelser. Advare de involverte i forkant når slike kan komme. Ta hvileskjær. La ansatte få venne seg til forandringene. Demonstrer egen begeistring for forandring. Fortell klart hva som kreves av de ansatte. Oppmuntre bruk av kompetanse, la ansatte oppleve mestring, belønne pionerer, innovatører og tidlig suksess. Skape forbilder. Kompensere ansatte for ekstra innsats. Unngå å skape tapere. Aksepter nostalgi over tapet av fortiden. Skap begeistring for fremtiden. Her er "oppskriften" (hentet fra litteraturen) litt annerledes innrettet enn i figuren "Moss Kanters Change Masters" som er vist ovenfor, men også denne gir mening. 

Fra Rosabeth 1983 til HBR 2021. Hvorfor trekke frem Moss Kanter nå? Jeg har helt siden jeg litt tilfeldig kom over boken hennes i 1983 boken vært en slags fan av henne. Ganske ensom som kvinne blant ganske brautende mannlige management-guruer. Men jeg fant henne frem like mye fordi Harvard Business Review for Juli/August i år en artikkel der de stiller spørsmålet «How Good IsYour Company at Change?». Står rådene Rosabeth ga i 1983 seg fortsatt? Jeg tror det, og kommer tilbake til HBR-artikkelen som selvsagt inneholder noe nytt. Som for eksempel nødvendigheten av å skape "networks of influencers and fans" for i vareta den sosiale siden av forandringene.

Mer på denne bloggen. Her finner du en rekke poster som presenterer klassiske mannlige management-guruer og deres teorier. Peter Drûcker er allerede nevnt. Tom Peters er ikke med, men kommer. Men ellers finner du korte presentasjoner av f.eks. Ichac Adizes og Robert Maslow og ledere som Jan Carlzon og Ingebrigt Steen Jensen som i sin tid i praksis representerte noe nytt. Noen har brukt humor i  formidling av sine ideer om lederskap. Noen er kjent for enkle fremstillinger av lederteorier.


onsdag 14. juli 2021

Sirkulær økonomi, grønt skifte, skrytforbruk og nytt politisk landskap











Nytt politisk landskap er mindre opptatt av ulikhet og omfordeling. Økonomisk vekst er eller er ikke en forutsetning for omstilling og grønt skifte. Overforbrukets dag og historien om hvordan vil vi bli husket. Hva med skrytforbruket vårt?

Et nytt politisk landskap er mindre opptatt av ulikhet og omfordeling. Einar Lie, professor i økonomisk historie ved Universitetet i Oslo viser til Thomas Piketty, den kjente franske økonomen som stadig skriver nye tykke bøker. Lie slår, i Aftenposten 11. juli, fast at det politiske landskapet ikke er som det var. Fra 1800-tallet og utover førte industrialisering og modernisering til at vi fikk en arbeiderklasse og et industriborgerskap i tillegg til jordbrukere og funksjonærer og andre grupper som allerede fantes. Partisystemene og velgere ble organisert omkring skille mellom sentrum og periferi og et økonomisk skille mellom eiere, næringsdrivende og arbeidere. Det siste skillet preget debatten om statens rolle i økonomien, om omfordeling og omfanget av offentlig velferd. Her har det skjedd endringer i årene fra 60/70-tallet og utover. Før dette var venstresiden i politikken dominert av lavt lønnede og lavt utdannede med tydelige politiske interesser i retning av omfordeling av inntekter. Høyt utdannede, som tidligere ville stemt med Høyre, er i dag vel så tungt representert på venstresiden og er engasjert i klimautfordringene. Disse er ikke blant de med høyest inntekter, men de rammes ikke sterkt av ulikheter i samfunnet og har mindre fokus på behovet for omfordeling fra rik til fattig. Samtidig har mange med lav utdanning og lønn søkt mot partier på høyresiden. Globalisering og innvandring har bidratt. Innvandringsskepsis og skepsis når det gjelder klimautfordringer har godt fotfeste i disse gruppene. Fremskrittspartiet og Senterpartiet har velgere med lavest utdanning. Høyre og Arbeiderpartiet har i dag nesten lik oppslutning fra de ulike utdanningsnivåene.

Økonomisk vekst som forutsetning for omstilling og grønt skifte? Torbjørn Selseng og Carlo Aal, henholdsvis forsker ved Vestlandsforskning og professor i bærekraftig utvikling ved Høgskolen på Vestlandet, skrev i Klassekampen 10. juli, at fortsatt vekst ikke mulig selv med sirkulær økonomi. De viser til stortingsmeldingen om utviklingspolitikk og bærekraftsmålene. Under presentasjonen av denne sa Kommunal og moderniseringsminister Nikolai Astrup at vi må ha vekst for å nå bærekraftsmålene og at sirkulærøkonomi skulle bryte sammenhengen mellom vekst og klima- og miljøproblemer. De to hevder at sirkulærøkonomi baserer seg nettopp på å stagge økonomisk og redusere vekst. De viser til at plante- og dyrearter dør ut og at utarmede økosystemer stadig bygges ned slik at de ikke lenger kan «produsere» rent vann, mat og stabilt vær. De hevder som sitt syn at sirkulærøkonomi med endret produktdesign, reparasjon, gjenbruk og gjenvinning ikke kan frikople økonomisk vekst fra miljøbelastning. Verdensøkonomien har økt med firegangeren siden 1970 og ressursbruken er tredoblet. Ifølge OECD kreves det 49 kilo materialer og 13 kilogram energi (i oljeekvivalenter) for å skape verdier tilsvarende 1000 kroner. Materialer taper egenskaper raskt. EUs plan for å bygge ut fornybar energi innen 2050 vil trolig ryke fordi det ikke er nok materialer tilgjengelig til å realisere den. Krav om økonomisk vekst på toppen av dette vil gjøre planen enda mer urealistisk. Både det Internasjonale energibyrået (IEA)og EUs energibyrå (EEA) har til sammen slått fast at verden kanskje ikke trenger nye olje- og gassfelt og at bærekraftig utvikling ikke kan skje uten at rike land klarer seg uten økonomisk vekst.

Overforbrukets dag og historien om hvordan vi vil bli husket. De to professorene Dag Hessen og Thomas Hylland Eriksen skrev i Aftenposten, også 11. juli, at vi har fjernet 15% av Amaszonas, 35% av verdens våtmarker og nær 70% av verdens dyrebestand siden 1970. Verdenshandelen er firedoblet og turisttrafikken seksdoblet siden 1980. Flyreiser står for en stor del av disse. CO2-nivået i atmosfæren fortsetter å stige. Overforbrukets dag, den dagen i året da vi har brukt opp det vi har å gå på ressursmessig i løpet av et år, falt i 2019 på 29. juli. Resten av året var overforbruk og reduserer våre muligheter til å nå bærekraftmålene, ta ansvar for fremtiden og at kommende generasjoner skal ha samme muligheter som oss. Dagen ble litt forsinket i 2020, men rykker nå igjen nærmere. Hessen og Hylland Eriksen mener det er på høy tid at vi tar inn over oss hvordan vi vil bli husket av kommende generasjoner. Vi må føre langsomhetens kamp mot hastigheten i den utviklingen vi nå er inne i. Langsiktig helhetstenkning må erstatte kortsiktig nyttemaksimering. Vi må tenke langsiktig som fortidens katedralbyggere som en motvekt mot finanskapitalens jakt på gevinster på verdens børser.

Skrytforbruk utfordrer det grønne skiftet. Thorstein Veblen ble født 30 juli 1857 og døde i 1929 han var norsk-amerikansk sosiolog og økonom. Han ble i sin tid kalt Amerikas Karl Marx på grunn av sine radikale tanker og teorier. Han er spesielt kjent for boken «Den arbeidsfrie klasse» utgitt i 1899. Her lanserte han teorien om «prangende forbruk». Prangende forbruk eller skrytforbruk, som det også er blitt kalt, går historisk langt tilbake i tid i følge Veblen, til røverkulturens tidligste faser da man grovt sett hadde en overklasse av våpenføre menn og en simpel underklasse av arbeidende kvinner. Og videre for å sitere Veblen: «Gjennom hele utviklingen av prangende forbruk, enten det er av varer, tjenester eller menneskeliv, går som en rød tråd den uuttalte regelen at for effektivt å styre forbrukerens gode navn og rykte, må det være et forbruk av overflødigheter. For å gi anseelse må det være prangende sløsaktig». Legger vi til at en administrerende direktør i USA tjener 350 ganger lønnen til en gjennomsnittlig industriarbeider, at i Frankrike snakker vi om 100 ganger og i Norge og Danmark ca. 50 ganger så skjønner vi at prangende forbruk er et fenomen som markerer «viktige» forskjeller også i vår tid. Så innbakt i våre kulturer og verdisett at det er vanskelig å se for seg at de ikke følger med oss inn i det grønne skiftet. Og hvordan blir det grønne skiftet da? Med et politisk landskap og politikere som er mindre opptatt av ulikhet. Og ditto politikere som betrakter økonomisk vekst som en forutsetning for det grønne skiftet. Og med en overforbrukets dag som stadig flytter seg nærmere årsskiftene vi har lagt bak oss.

Andre poster på denne bloggen tar utfordringer knyttet til det grønne skiftet og flytrafikk, kryptovaluta, at det grønne skiftet ikke er bare grønt, artsutryddelse, og den store akselerasjonen, bare for å ha nevnt noen.

 

tirsdag 13. juli 2021

Mindfulness – En hype som virker - Et stykke på veg




 








New Scientist satte seg fore å fortelle oss sannheten om Mindfulness i juni i år. Innfrir det forventningene når effektene undersøkes nærmere? Ja, et stykke på veg, er konklusjonen.

Mindfulness, eller «oppmerksomt nærvær» på norsk, bygger på en meditasjonstradisjon med røtter i buddhistisk tenkning og praksis for å møte lidelser i livet. I vesten er det siden 70-tallet utviklet en rekke terapeutiske tilnærminger basert på mindfulness og svært mange mennesker støtter seg i dag til slike i møte med dagliglivets utfordringer. I første utgave av NewScientist i juni i år ble det presentert en kort statusrapport om fenomenet mindfulness, hvilke løfter tilnærmingen gir og hvilke av disse som innfris. Til ettertanke for de av oss som er skeptisk. Her følger en enda kortere rapport fra rapporten.

Å huske fortiden og å bli redd for fremtiden. Vår evne til å huske hva som har hendt i fortiden og å forestille oss fremtiden har gjort oss til den dominerende art på jorden. Men det ligger utfordringer i det å huske og forestille seg på denne måten. Vi kan lett komme til å overdrive øvelsene i å gjenkalle fortiden og forestille oss utfordringer i fremtiden. Noen mener at dersom vi bruker for mye tid på bekymringer rundt slike forestillinger og utfordringer vil dette føre til stress og få oss til å føle oss uvel. Her er det mindfulness kommer inn.  Det å lære seg til å se på våre erfaringer på en ikke-evaluerende måte gjør at vi slipper unna det tyranniet tanker om fortid og framtid lett kan bringe oss inn i. Slik kan vi komme i bedre sinnsstemning, vi kan yte mer, og få med oss en bedre helse på kjøpet.

Mindful listening og bedre ledelse. Harvard Business Review utga i 2019 en liten bok om Mindful listening i en serie som har Emosjonell Intelligens som overordnet tema. I denne boken tar man opp blant annet betydningen av å være mentalt tilstede i møte med medarbeidere, behovet for å kople fra den indre kommentarene som vi henter fra våre egne erfaringer og som sier f.eks. "Skulle ønske han sluttet å snakke". "Jeg vet allerede hva det er som kommer nå". "Jeg har hørt alt før". slike indre dialoger med oss selv hindrer oss i å være tilstede og få kontakt med mennesker. I følge samme bok viser forskning at dessto mer en leder er reelt tilstede i dialogen med sine medarbeidere, dessto bedre presterer de.  Emosjonell Intelligens er omtalt i en annen post på denne bloggen.  

Mindfulness som hype. Mindfulness ble utviklet ut fra Buddhistiske teknikker på 70-tallet, men slo for alvor igjennom på 1990-tallet. Da ble mindfulness også gjort til gjenstand for forskning. Vi fikk rapporter og artikler om endringer i hjernens struktur og funksjon, om fordeler som skjerpet sanseapparat for opplevelser, om mer positive sinnsstemninger, bedre hukommelse og en hjerne som fremsto som yngre. Mindfulness blir nå foreskrevet av leger, brukt i skolene, tilbudt av arbeidsgivere og kan lastes ned på telefonen din i form av apper. Headspace, Calm, Aura og Myllife Meditation er blant mange flere eksempler her. Men som med alt som får karakter av å være en hype har det også her meldt seg skeptikere. Også blant de som praktiserer mindfulness og noen av disse mener at potensielle skadvirkninger er blitt ignorert. 

Hva er egentlig mindfulness? En utfordring ligger, ifølge New Scienetist, i at vi mangler en entydig og allment akseptert definisjon av hva mindfulness er og innebærer. Vi har enda ikke begrepsapparat som gjør oss i stand til å konstatere når et menneske er i en tilstand av mindfulness. Dette gjør det i neste omgang vanskelig å skille fordelene ved en slik praksis fra placeboeffekten av praksisen. Noen vil kanskje mene at det ikke er så betydningsfullt om man innbiller seg en effekt eller faktisk opplever en effekt.

Sterkere selvkontroll, mental tilstedeværelse, færre bekymringer. Noen fordeler ved å praktisere mindfulness mener man å ha kunnet påvise. Man kan oppnå bedre selvkontroll når man skal løse oppgaver og nå mål man har satt seg. Økt oppmerksomhet og mental tilstedeværelse er en annen påvist effekt. Man mener også at praktisering av mindfulness er effektfull når det gjelder å takle engstelse, bekymringer og negative følelser. En større undersøkelse i Italia under den pågående pandemien, av effektene av lockdown, viste at de som var naturlig mindful og i stand til å være oppmerksomme i situasjonen uten å være fordømmende  erfarte mindre psykologisk uro enn andre. Men på den andre siden: Det er lite støtte for at man får bedre hukommelse, som noen hevder. Og det er ikke nødvendigvis slik at mindfulness gir bedre resultat enn andre utprøvde metoder for egenutvikling og å mestre hverdagen.

Andre poster på denne bloggen som tar opp beslektede temaer kan være en post om selvrefleksjon og en om adaptiv intelligens. Be my guest.